Oversatt av
Anne Cathrine Dale, gjengitt med tillatelse.
Artikkelen er
hentet fra www.celebrationofdance.com
Lucinda Coleman er lærer i videregående skole og har vært
dansekoordinator i Gateway baptistkirke i Brisbane. Hun bor nå i Port Hedland i
Vest-Australia. Denne artikkelen er en oppsummering fra hennes forskning på
‹Dans i Kirken›, og er skrevet som en del av hennes studier på Queensland Teknologiske Universitet.
Den går kort gjennom historien om bruk av dans i lovprisning og tilbedelse.
Fornyelsen i kirken de siste tiårene har ført til gjenoppdagelsen av dans, samt liturgisk dans
og spontan dans. Som med alle andre former for lovprisning kan dans gi ære til
artisten, eller til Gud.
__________________________________
pris hans
navn med dans -
lov ham med pauke og dans
__________________________________
Å tilbe Gud med dans er bibelsk. Bibelen oppfordrer oss til
det (Salme 149:3 ; 150:4). Den hellige skrift gir mange henvisninger til
bruk av dans som en form for jublende lovprisning og tilbedelse i ærefrykt.
I hebraisk tradisjon fungerte dans som en måte å be og
lovprise på, som et uttrykk for glede og ærefrykt, og som et kontaktpunkt mellom
Gud og mennesker (Taylor 1976:81). Denne forståelsen av dansen gjennomsyrte
troen i oldkirken. I løpet av middelalderen ble dans fortsatt brukt i bønn og
lovprisning tross økende forbud mot bruken. Men innen reformasjonen kom hadde
både katolikkene og protestantene fjernet dans fra kristenlivet.
Hebraisk tradisjon
Dans var en viktig del av høytidene hos israelittene fra
gammelt av. Dans ble brukt både i tilbedelse i dagliglivet og ved feiring av seier
etter slag og andre feiringer og høytider.
Den hellige dansen var et kontaktpunkt mellom Gud og mennesker,
et middel til å føre israelittene inn i et nærmere forhold til deres Gud,
Jehovah.
Mange gammel testamentlige henvisninger til og
beskrivelser av dans annerkjenner denne måten å tilbe på; den fordømmes ikke. Folket
blir formanet til å lovprise Gud med ‹dans og spille for ham med pauke og lyre›
(Salme 149:3), og ‹til å love ham med pauke og dans› (Salme 150:4). Å danse er så
vanlig at i bibelvers som sikter til å fryde seg uten at dansing er omtalt, kan man likevel anta at det impliserer dans (Gagne
1984:24).
Den mest vanlige roten til ordet «dans» i det gamle
testamente er hul som viser til dansevirvler og antyder altså svært aktiv
bevegelse. Av de 44 hebraiske ordene for
dans er det bare en mulig henvisning til verdslig bevegelse som forskjellig fra
religiøs dansing (Clarke og Crisp 1981:35).
I det israelske samfunnet var rund eller ringsdansen, i
tillegg til prosesjonsdansen vanlige danseformer. Disse ble ofte brukt til å
feire spesielle begivenheter som når David og israelsfolket danset for paktkisten,
som representerte Guds tilstedeværelse (2 Samuelsbok 6:14).
En tredje type dans inkluderte bevegelser med hopp og
virvler fulle av energi og glede. Da faraos hærer led nederlag etter
israelittene krysset rødehavet, ‹tok profetinnen Miriam, søsteren til Aron, en tromme
i hånden, og alle kvinnene fulgte etter henne, slo på tromme og danset› (1.
Mosebok 15:20). Da David slo Goliat, sang kvinnene ‹mens de danset› (1 Samuelsbok
29:5).
Hver av disse formene for dans ble brukt i dagliglivet og på høytider/fester. På tempelinnvielsesfesten
for eksempel, ‹danset fromme menn med fakler i hendene og sang glade sanger og
lovsanger, mens levittene spilte på alle mulige instrumenter. Dansen trakk
store mengder tilskuerne ... som ikke sluttet før på morgenkvisten ved et gitt signal› (Gagne 1984:30). Den ærverdige
tradisjonen med fester som inkluderte hele samfunnet ble uttrykt gjennom
bevegelse.
Dans er imidlertid ikke nevnt formelt i moseloven, og
bevegelsene var også underlagt visse restriksjoner. Et skille utviklet seg
mellom de tidlige, hellige dansene, og de som liknet kultseremonier. Dette
skillet, som ble dannet av israelittene, ble enda tydeligere hos de kristne i
de følgende århundrene.
Oldkirken (år 100-500)
I den kristne kirkes første fem århundre var ‹dans enda
akseptert fordi den hadde dype røtter i den jødisk-kristne tradisjonen› (Gagne
1984:43). De kristne vente seg til å feire gudstjenester og høytider med dans på
grunn av den hebraiske dansetradisjonen.
Kristendommen ble gjenstand for sosial og politisk innflytelse
fra romerriket. Endringer i samfunnet på 300-tallet førte etter hvert til til forandringer
i betydningen av og hensikten med dans. Dette gjaldt også dansen som ble brukt i kristen liturgi. Den
historiske utviklingen av teater og dans ble formet av kristendommen, som forbød
nyutvikling. Selv om det nok var begrenset i disse tidlige århundrene, ‹skapte kirken
faktisk en kontekst for nyoppblomstring av sosial, teatralsk og religiøs dans›
(Fallon og Wolbers 1982:9).
Det nye testamentet gir få direkte henvisninger til dans.
‹Men selv dette peker på en mulig parallell til den jødiske tradisjonen ved å anta
tilstedeværelsen av dans uten at det må nevnes eksplisitt› (Gagne 1984:35). Et
bevis på at bruk av dans var et akseptert uttrykk for glede er reflektert i
Jesu kommentar, ‹Vi spilte fløyte men dere ville ikke danse› (Matteus 11:17).
Likeså i Jesus liknelse om den bortkomne sønn der de danset og gledet seg da
sønnen kom hjem (Luke 15:25).
Paulus minner de kristne på at deres legemer er et tempel for Den Hellig Ånd og at de burde ære Gud med sine
legemer (1 Korinterbrev 6:19-20). Han antyder videre at fysisk bevegelse er en anerkjent
del av bønn når han formaner Timoteus å løfte opp hellige hender (1 Timoteus
2:8). Den bibelske stillingen for de fleste bønnene innebar å heve armene over
hodet (1 Timoteus 2:8). Under syndsbekjennelsen var det vanlig å knele eller å
ligge på golvet med ansiktet ned og armene strekt ut til sidene. Under takkebønnen
og forbønnen var det vanlig å stå med hevede armer (Adams 1975:4).
Videre foreslår nyere studier at det er flere henvisninger
til dans i det nye testamente enn opprinnelig tenkt (Daniels 1981:11). På
arameisk, som jødene snakket, har ordene
juble og danse samme betydning. Altså ved å inkludere «dans» i jubel er det oppfordring
til å danse og hoppe av glede (Lukas 6:23) i tillegg til å ‹danse i Ånden›
(Lukas 10:21).
Dans er brukt i forbindelse med gudstjeneste i de to tidligste
kristne liturgiene som er nedtegnet i detalj,. Både Justin Martyr i år 150 og
Hippolytus i år 200 beskriver glade ringdanser (Daniels 1981:13). I oldkirken
ble dans oppfattet som en av ‹de himmelske gledene og en del av englenes og de frelstes
tilbedelse av guddommen› (Gagne 1984:36).
Denne holdningen til dans står i skarp kontrast til det romerske
samfunnet der kristendommen først vokste fram. Som Shawn kommenterer ‹Her i det
romerske imperium er dansen først blitt fullstendig teaterisert og deretter
kommersialisert ; og da det religiøse livet i romerriket ble omdannet til
orgier, ble de religiøse dansene anledninger for uhemmet umoral og sensualitet›
(Kraus og Chapman 1981:42).
I reaksjon til det de
kristne oppfattet som moralsk forfall, forsøkte kirken å rense dansen
ved å utslette alle spor av kultisme fra hensikten og uttrykket i bevegelsene.
Dans fortsatte imidlertid innenfor kirken, forutsatt at formen og hensikten var
hellig og ikke verdslig. Formålet med liturgisk bevegelse var å gi ære til Gud,
og ta fokuset vekk fra en selv.
På 200-tallet er det dokumentert i skriftene til Hippolytus
(år 215) og Gregory ”Mirakelmannen” (år 213-270) at dansen er integrert i i
ritualene og tilbedelsen i kirken
Samtidig er det en økende vektlegging av åndelig offertanke i kristen tilbedelse.
Kristelige intellektuelle søkte å overvinne legemets lidenskaper ved fornuften.
Det største beviset på dette ble demonstrert gjennom martyrdom.
I løpet av 300-tallet ble holdninger til dans brukt i kristen
tilbedelse påvirket av viktige forandringer i og utenfor kirken. Hovedårsaken
til forandringene stammet fra keiser Konstantins styresett (år 306-337). Konstantin
gikk over til kristendommen i år 312 og var medvirkende til aksept av kirken.
Romerriket ble offisielt kristent i år 378, som altså ledet til et nytt forhold
mellom kirke og stat.
Mange henvisninger til dans som del av tilbedelsen på 300-
og 400-tallet er blandet med advarsler om former for dans som ble betraktet som
syndig, løsslupne og som luktet av romersk lavmoral. Da medlemskap i den kristne
kirken ble mer og mer vanlig, begynte de hellige festene å preges av umoral.
I kirkefedrenes skrifter i disse første århundrene er det
tydelig bekymring for forandringen i de
kristne dansenes fokus. Epifanius (år 315-403) søkte å understreke den
åndelige delen av dansen. I en preken på palmesøndag i år 367 beskriver han festene
på følgende måte :
Fryd deg i det høye, Sions datter.Fryd deg, vær glad med
energiske sprang, du – kirke som favner alle. For hør – enda en gang nærmer kongen
seg ... dans koraldanser ennå en gang... gjør ville sprang, du himmel; syng hymner,
dere engler; dere som bor i Sion, dans ringsdanser (Kraus og Chapman 1981:49).
Denne teksten beskriver både den ordrette dansen og den
åndelige tyngden i seremonien, men med vektlegging av det sistnevnte som fokuset
i feiringen.
Det var tendenser hos andre kirkeledere, som ‹forsøkte å
vende deres øyne bort fra den fysiske bevegelsen i dans til betraktning av dans
kun fra et åndelig perspektiv, som symbolske åndelige bevegelser i sjelen› (Gagne
1984:47).
På slutten av 300-tallet prøvde Ambrose (år 340-397,
Biskop av Milan) å avklare verdiene og farene ved hellig dans ved å understreke
den åndelige delen. ‹Herren ber oss danse, ikke bare med kroppens sirklende bevegelser, men med den fromme troen
på ham› (Adams 1990:18). Han så dans som åndelig applaus og utelukket det ikke fra
kirken. Gregory av Nyssa (år 335-394) beskrev på liknende måte Jesus som den eneste koreograf
og danseleder på jorden og i kirken.
Andre ledere i kirken begynte imidlertid å opponere mot bruk
av dans. John Chrysostom (år 345-407) refererte til Herodias’ datters dans og
sa ‹der det er dansing er den onde› (Gagne 1984:50). Augustin (år 354-430, Biskop
av Hippo) advarte mot ‹lettsindig og upassende› dans (Adams 1990:20) og
insisterte på at man skulle be og ikke danse. Cæsarius av Arles (år 470-542) fordømte
dans på helgenvaker og kalte det for en ‹simpel og vanærende gjerning› (Gagne
1984:51).
Denne konflikten reflekterer vanskelighetene som kirkefedrene
stod ovenfor da kirken vokste i popularitet. Det økende antallet konvertitter gjorde
forsøk på inkludere hedensk kult i dansene. Dette medførte av at dans kom under
streng fordømmelse i kirken ved begynnelsen av 500-tallet.
Romerrikets fall i år 476 etterlot Europa uten en
sentralisert makt. Kirken trådde inn som dommer i spørsmål som gjaldt moral,
lov, utdannelse og sosial struktur. Konfliktene mellom tradisjonen med kirkelig
dans og det moralske forfallet i kirken førte til en strid om bruken av og
verdien av dans, som fortsatte gjennom hele middelalderen.
Tidlig middelalder (år 500-1100)
De første fire århundrene etter romerrikets fall var
preget av krigføring, barbarers invasjoner av kristne land eller omvendt, og
intensiv misjonæraktivitet. Kirken ble mer autoritær i sine aktiviteter og den
fungerte etter hvert mer og mer som en rettslig institusjon framfor et fellesskap.
Da den bevisste bruken av myndighet ble mer omfattende og slo
rot innenfor kirken og de statlige systemene, var det et økende antall forordninger
og lovgivning som reformerte kirkens liturgi. Bruken av dans ble innskrenket,
og ble stadig overvåket ettersom mysteriske ritualer i gudstjenesten avløste
vekten på spontan lovprisning og tilbedelse (Fallon og Wolbers 1982:42).
Gradvis utviklet det seg et gap mellom presteskapet og
lekfolket som en konsekvens av kirkemyndighetenes regulering av gudstjenesten.
Latin var ikke lengre folkets språk og kunnskapen i gudstjenesten ble derfor
innskrenket til de utdannede og presteskapet. Kor overtok all sangen i gudstjensten,
som følgelig forlot lekfolket til privat
hengivelse under gudstjenesten. Deltakelse i gudstjenesten ble mer innskrenket
for legpersonen og tilskuerrollen ble kjennetegnet i denne perioden (Taylor
1976:83).
Ettersom liturgien ble reservert presteskapet, vokste det
fram to forskjellige hellig dans tradisjoner.
Den første tradisjonen
dreide seg om dans som ble gjennomført av presteskapet som en del av gudstjenesten.
Bevegelsene var ritualiserte og symbolske for teologien i kirken (Adams 1990:30).
Gudstjenesten var formell og foreskrev hellige bevegelser. Det var forbudt av kirkemyndighetene å flytte
på rituelle artikler som lys, bøker, og røkelse (Taylor 1976:10). På spesielle
anledninger som helgendager, jul og påske, gjennomførte presteskapet hellige
danser for forsamlingen som var tilskuere. De vanligste formene for dans var
prosesjoner eller ringdanser.
Den andre dansetradisjonen
som utviklet seg, godkjent og veiledet av kirken, ble kjent som populære
hellige danser. Disse utviklet seg i sammenheng med kirkeseremonier og
festspill. Det var vanlig å feire disse med en prosesjonsdans men rund eller
ringdanser var også populære. De ble gjennomført i kirken, utenfor kirken,
eller i nærområder i løpet av religiøse festspill, helgendager, bryllup eller
begravelser.
Det var vanskelig for kirken å regulere disse populære
dansene fordi dansens natur og anledning
ofte innebar spontan bevegelse. Den rytmiske stompingen og hoppingen forårsaket
av og til ukontrollerbar ekstase. Ettersom det ble akkompagnert av festing og
drikking, miskjente kirken den som umoralsk oppførsel.
Dansene ble vanligvis gjennomført til hymner eller koraler.
‹å korale› betyr ‹å danse› (Adams 1975:6). «koral» kommer fra det latinske
ordet corolla som betyr «ring», og «caroller» er derivert fra det latinske
ordet choraula som betyr ‹fløytespill for kor-dansende› (Oxford Ordbok).
De fleste koralene var delt inn i verset (stanza), som betyr å «stå» eller å
«stanse», og refrenget som betyr «danse». Følgelig danset man under refrenget
og hvis ikke en solodans ble gjennomført under verset, var det liten bevegelse når
verset ble sunget.
Det vanligste dansetrinnet som ble gjennomført under
refrenget var tripudium , som betyr ‹tre trinn›. Dette ble danset ved å
ta tre trinn frem og ett tilbake ; og deretter gjentatt. Takten var vanligvis
4/4 eller 2/4 og trinnene var populære i prosesjonsdanser. Ofte ville fem eller
ti personer lenke armene sammen og så få med flere til å lage prosesjon gjennom
gatene, og omkring kirken. Dette symboliserte enheten og likheten i
kirkesamfunnet.
Ettersom middelalderen passerte sluttet imidlertid ‹hierarkiet å danse med folket - for dansen
symboliserte og fremkalte en følelse av likhet› (Adams 1975:5). Vanligvis avsto
biskopene fra å danse, men noen av dem deltok imidlertid i dansen. Denne praksisen truet utviklingen av hierarkiet
og ‹fremskyndte kirkelovgivning mot all form for dansing› (Adams 1975:5).
Senere middelalder (år 1100-1400)
Ettersom kirken konsoliderte sin myndighet i middelalderen,
fortsatte sensuren av dans. Dans var enda en akseptert liturgisk form og
forskjellige kilder dokumenterer oppblomstring av ringdans og prosesjonsdans
(Adams 1970:22). Gradvis begynte imidlertid den hellige danseformen å skifte
fra hengivende dans til mer teatralske og dramatiske bevegelser.
Ettersom folkets interesse for gudstjenesten ble svakere, gjorde de kristne myndighetene
en reell innsats for å vekke forsamlingene ved å inkludere flere koralsanger,
maleriske prosesjoner og til og med seremoniellle danser som ble gjennomført i
kordelen av kirken. John Beleth (rektor på 1100-tallet) på universitet i Paris nevnte
fire typer koraldanser, med tripudiam, som var vanlig på kirkefestspill (Adams
1990:22).
Lovprisningdansen fortsatte å eksistere som en eksklusiv sfære for presteskapet. I følge Bonaventure
(c. 1260) ville paradisets gleder bestå av uendelig sirkling og ‹rytmiske
revolusjoner i sfærene› (Adams 1990:21). Selv så sent som 1500-tallet beskriver
et manuskript en påskekoral eller ringdans som fant sted på påskeaften i kirken
i Sens. I denne dansen blir erkebiskopen hjulpet av presteskapet som først bevegde
seg rundt parvis, etterfulgt på samme måte av framstående borgere. Alle sang
påskesanger om oppstandelsen. Koralen bevegde seg fra klostergården og inn i kirken,
rundt koret og inn i midten, mens alle sang Folkefrelser
(Taylor 1976:22).
Dokumentasjon på slike tilbedelse-sentrerte danser forsvant
imidlertid etterhvert til fordel for dramatisk dans. Den ble brukt i kirken som en allegorisk forklaring
på gudstjenesten. Korte skuespill ble
introdusert i liturgien for å gjøre den mer appellerende for lekfolket. Innen
år 1100 hadde skuespill funnet veien inn i nattverdsliturgien og ble forløperen
til mysteriespillene.
Bortsett fra de dramatiske dansene var kirkemyndighetenes holdninger
restriktive både til den hellige dansen
og de populære dansene. I kampen for å forene og styre kristen dans, utga kirkehierarkiet
flere skrifter som var rmot bruken av dansen.
Den mest allment kjente av alle de religiøse dansene på
1500 - og 1600-tallet var dødsdansen eller danse macabre. Besettelsen med
denne dansen åpenbarer hvor opptatt folk i middelalderen var av døden. I
begynnelsen var bevegelsen spontan, men etter hvert utviklet det seg et fast
mønster i prosesjonsform. Kirken forsøkte å forby slike danser med uttalelser
som; ‹uansett hvem som begraver de døde burde de gjøre det med frykt, beven og
anstendighet. Ingen er tillatt å synge djevelske sanger og gjennomføre spill og
danser inspirert av djevelen og oppfunnet av hedninger› (Kraus og Chapman
1981:59).
Det ble imidlertid et oppsving i dødsdansens populariteten
med sine groteske parodier i begravelser, og det skjedde ville danseutbrudd under svartedøden (1347-1373). Pesten var en
kombinasjon av byllepest og lungebetennelse som raste gjennom hele Europa og drepte
halvdelen av Europas befolkning innen1450 (Brooke 1971:14).
Samtidig var det utbrudd av dansepidemier kjent som Danseomania
- dansemani. John Martin kommenterer at folk ble så berørt av rekken av
ulykker at de søkte utløp for sin
følelsesmessig belastning gjennom dans. Andre kilder hevder at danseepidemiene skyldtes
forgifting forårsaket av råttent korn på landsbygda. ‹Hele samfunnet... ble
slått av en slags galskap som drev dem dansende og svingende gjennom gatene fra
landsby til landsby i dagesvis om gangen til de døde i forpint utmattelse›
(Kraus og Chapman 1981:55).
Danseepidemiene nådde en intensitet som gjorde at kirkerådenes
opposisjon ble nokså hjelpeløs. Til tross for at kirken kommanderte at dansenemaniene
måtte slutte, ville ikke eller kunne ikke folket slutte. Følgelig ble danserne
ofte anklaget for være besatt av djevelen.
I lyset av disse dansenemaniene vek den hellige danseiturgien
i kirken inn i bakgrunnen. Adskillige skrifter søkte å innskrenke dans og styre
dens eksesser, både utenfor og innenfor kirken. De mange forbudene mot
kirkedans tjente bare til å skyve den ut i gatene. Mens presteskapets hellige
dans etter hvert tok slutt, fortsatte de populære kirkedansene. For en tid mislyktes
kirken i å undertrykke disse populære dansene.
Da pavestyret vokste fram innenfor alle aspekter av kristenlivet
ble de liturgiske dansene skadelidende sammen med uting som dødsdansen og dansemanier.
Det som gjensto av kristne danseformer var bare skygger av de tidligere
tilbedelse-sentrerte festene i det tidligere århundrene. Da fokuset i kirkedans
skiftet til liturgi, ble bevegelse i kirken fordømt og funksjonalisert. Ettersom
fokuset i populær dans ble forskjøvet til kroppens bevegelsen, mer enn på det
guddommelige, tapte den også essensen av den opprinnelige betydningen av kristen
dans.
Renessansen (1400-1700)
Renessansen markerte begynnelsen på vesentlige
forandringer for kristen dans. Historisk var det en periode med stor framgang.
I 1455 begynte man å trykke bøker og dette oppmuntret til vektlegging av intellektet.
Man oppfattet sinnet som av større betydning enn kroppen i religiøs vekst. Den protestantiske
reformasjon (1517-1529) og den romersk-katolske motreformasjonen som beskrevet
av rådet i Trent (1545-1563) brakte enorme forandringer i oppfatningen av bruken
og verdien av dans i kristen sammenheng(Adams 1990:23).
Prosesjonelle fester, teatralsk moralske balletter og noen
tolkninger av hymner og salmer i tilbedelse florerte i dansens rike. Teater og skuespill
var i oppsving, og med fremveksten av dansemesteren, falmet kirkens liturgiske
dans i betydning.
Før renessansen hadde religiøs dans blitt strengt
ritualisert innenfor kirken, og bare populære hellige danser beholdt spontaniteten
til en viss grad. Til tross for renessansens påvirkning,søkte kirken å forby og
ritualisere disse dansene også.
Til slutt var det imidlertid reformasjonen i sine ekstreme
former som prøvde å utslette kristen dans. Alle danser og prosesjoner, unntatt
begravelsesprosesjoner, ble avskaffet (Adams 1990:25).
Reformasjonen (1517-1529)
Lederne av den protestantiske reformasjonen var svært kritiske
til tradisjonell kirkepraksis. De søkte å undertrykke bruk av ikoner,
tilbedelse av helgener, og pilgrimsreiser og prosesjoner. De forkynte
forsakelsen av verden og forsterket kampen mellom sjel og kropp ved å plassere
større vekt på sinnet. Forbindelsen mellom kroppen, dans og erotikk var åpent
anerkjent, og kristne ble opplært til ikke å opphøye kroppen.
Disse ideene spredte seg hurtig da kirken begynte å bruke
trykkpressen til å spre traktater som var svært kritiske til dans. Det følgende
utdraget er fra en brosjyre som ble trykt på Utrecht:
Hedningene er oppfinnerne av dansen. De som dyrker den er
vanligvis avgudsdyrkere, epikureere, verdiløse, avskyelige og æreløse komikere
eller skuespillere, i tillegg til halliker, gigoloer, og andre umoralske,
verdiløse, løsslupne personer. Dens forsvarere og tilhengere er Lucian,
Caligula, Herod, og epikureere og på lik linje med ateister. Med dem følger
også fråtsing, drukkenskap, skuespill, festdager, og hedenske helgendager
(Fallon & Wolbers 1982:15).
De tidlige lederne av den protestantiske reformasjonen var
imidlertid ikke motstandere av dans. Martin Luther (c. 1525) skrev en koral for
barn som ble kalt Fra den Høye Himmel der to vers støtter bruk av sang og dans i
tilbedelsen.
Likeledes skriver den
engelske kirkelederen William Tyndale i et fordord til nytestamentet om
betyningen av frydefull sang og dans. Han brukte gladelig ordene, daunce
og leepe da han betraktet kristendommens frydefulle og gode nyheter
(Adams 1990:26). Det var da ledernes lære ble tolket av folket at fordømmelsen
av hellig dans økte dramatisk.
Likeså diskuterte møtene i rådet i Trent i den katolske
kirke lite angående avskaffelsen av hellig dans, men mer på å søke enhet i
liturgiske og teologisk spørsmål. Rådets påbud kvalte imidlertid kreativitet og
vekst innenfor kirkens dramascene. I 1566 truet for eksempel stattutter fra synodemøte
i Lyons prester og andre personer med ekskommunikasjon hvis de ledet dans i
kirker eller kirkegårder.
Generelt insisterte kirken på liturgisk enhet uten bruk av
dans i tilbedelse. Ettersom trykket økte for gjøre slutt på all religiøs dans,
syntes det ikke å være noen vei for en mulig kreativ vekkelse innen dans.
Følgelig forsvant religiøs dans, eller overlevde bare på
noen få isolerte steder. Noen religiøse institusjoner dyrket bestemte
liturgiske bevegelser som stammet fra den tidlige kirkedansen. Andre kristne
dansebevegelser ble forandret til folkelige uttrykk som man så i bryllup eller
begravelser. Ellers forble dansen begravd i den strukturerte bevegelsen i den katolske
gudstjenesten.
Begivenhetene i denne perioden ledet til slutt til utslettelsen
av liturgisk dans, prosesjoner, og det meste av visuell kunst, og etterlot kunsten
kun til maleriet, preken og musikk.
I postreformasjonen forsøkte både den protestantiske og den katolske kirken <bestemt
å stenge døren for kreative danseuttrykk i liturgi› (Gagne 1984:59). Katolikkenes
økende forbud mot dans, sammen med en økende mistillit til dans på protestantisk
side, tvang dans tilbake til den sekulære verden. ‹Dans ble gitt tilbake til
samfunnet, med få unntak av resterende kirkedans› (Gagne p1984 : 59).
Konklusjon
Dans innenfor kristen sammenheng kom fra den jødiske tradisjonen,
og ble omfavnet av oldkirken som en viktig del av fester og tilbedelse. I løpet
av middelalderen ble utviklingen av kristen dans påvirket av forskjellige innflytelser.
Til tross for økende fordømmelse
angående dens verdi og bruk, overlevde den som en hellig danseform. Men da reformasjonen
kom ble dansen tvunget ut av liturgien i den kristne kirken, og med få unntak
florerte den nå istedenfor i den sekulære verden.
Gradvis med fornyelsen av kirken og liturgisk fornyelse på
1900-tallet, har dans blitt mer og mer akserptert i tilbedelsen i kirkens liv
igjen. Dans har en rik og bibelsk tradisjon. Dans byr på en enorm rekkevidde av
former og uttrykk i tilbedelse fra en nøye koreografert dramatisk framstilling
til den spontane lovprisningen og tilbedelsen hos enkeltpersoner og
forsamlinger i alle aldre.
Henvisninger
Adams D.
(1975) Involving the People in Dancing Worship: Historic and Contemporary
Patterns. Austin: Sharing.
Adams, D.
(1980) Congregational Dancing in Christian Worship. Austin: Sharing.
Adams, D. ed.
(1978) Dancing Christmas Carols. Saratoga: Resource.
Adams D.
& Apostolos-Cappadona, D. eds. (1990) Dance as Religious Studies.
New York: Crossroad.
Brooke, C.
(1971) Medieval Church and Society. London: Sidgwick & Jackson.
Clark, M.
& Crisp, C. (1981) The History of Dance. New York: Crown.
Daniels, M.
(1981) The Dance in Christianity: A History of Religious Dance through the
Ages. New York: Paulist.
Davies, J. G.
(1984) Liturgical Dance. London: SCM.
Fallon, D. J.
& Wolbers, M. J. eds. (1982) Focus on Dance X: Religion and Dance.
Virginia: A.A.H.P.E.R.D.
Gagne, R.,
Kane, T. & Ver Eecke, R. (1984) Dance in Christian Worship.
Washington: Pastoral
Kraus, R.
& Chapman, S. (1981) History of the Dance in Art and Education. New
Jersey: Prentice-Hall.
Taylor, M. F.
(1976) A Time to Dance. Austin: Sharing.
(c) Renewal
Journal #6 (1995:2), Brisbane, Australia,
pp. 35-44.
Reproduction
is allowed as long as the copyright remains intact with the text.
Copyright by Lucinda Coleman
www.renewaljournal..com
www.renewaljournal..com
